Kirkegården - Møteplass i historisk perspektiv

Middelalderen var klostervesenets tid i Norge og munkene var kjent for å lære folk å dyrke planter av ulike slag, noe som også kirkegårdene også fikk nyte godt av. Det ble plantet på gravene allerede da, og dermed måtte det være en viss besøksfrekvens.

Reformasjonstidens kirkegårder
I det første århundre etter reformasjonen var det skikk og bruk at storfolks gravferd skulle skje om natta, i lyset fra fakler. Dette utviklet seg i værste fall til overdårdige sermonier og selskapligheter på kirkegårdene som kongen flere ganger måtte slå hardt ned på.

Utover på 1600-tallet ble kirkegårdenes status stadig lavere, og ofte forbundet med skrekk og gru. De var arnested for spøkeri, overtro og skumle beretninger. Kirkegården ble ikke holdt i orden og gravlegging skjedde helt tilfeldig. Folk oppsøkte dem naturlig nok ikke. Dette hadde nok delvis sammenheng med at alle de fornemme i samfunnet ble gravlagt inne i kirkene, og dermed sank kirkegårdenes status. Dette forandret seg utover 1700-tallet og ikke minst på 1800-tallet.

1800-tallets kirkegårder
Gravlegging inne i kirkene tok slutt i 1805, det ble vanligere å sette opp gravminne på gravene og kirkegårdene fikk igjen en annen status. De ble kjære besøkelsessteder.

Ute i Europa ble kirkegårdene nedlagt inne i byene og nye ble etablert på landet. Det første med seg at folk dro til kirkegårdene når de skulle nyte friluftslivet. Vår frelses Gravlund i Oslo (1808) og Arendal kirkegård (1814) er eksempler på norske kirkegårder som bleetablert langt ute på landet i denne tida. Fra Arendal finnes det beretninger om byfolks søndagsutflukter til kirkegården, der det stelles og pyntes. Me hvor en også kunne sette seg ned på en benk og la sorgen og vedmodet prege en.

Folk dør i institusjon
Utover på 1900-tallet døde flere og flere på sykehus eller i adre institusjoner. Døden ble dermed tatt bort fra folk flest og en hadde ikke lenger oppgaven med å stelle den døende og etter hvert den døde. Dette siste tok begravelsesbyråene seg av.

Gravferden gikk ikke lenger fra hjemmet, men fra kirke eller kapell. Dette førte til mindre kontakt med dødens realitet, og det ser ut til at folk i økende grad viser oppmerksomhet overfor graven i stedet. Det vil si at kirkegårdsbesøkene ble stadig hyppige.

Gravminne blir vanlig
Veldstandsøkningen fører med seg at flere og flere får anledning til å skaffe seg gravminne, og det virker forpliktende. Da blir det også plantet blomster som må stelles.

Kirkegårdenes vedlikeholdsstandard
Bare få kirkegårderer hadde ordganisert vedlikehold for 50 år siden. Mange ble slått et par ganger i løpet av sommeren, men andre var rammekirkegårder pg preget av stein og grus på overflaten. Det var først da kirkegårdene ble lagt om til plenkirkegårder på 1950 og 1960-tallet at de besøkende for alvor også følte en forpliktelse til å vedlikeholde sine plantefelt. Kirkegårdenes økte vedlikeholdsstandard førte med seg bedret stell av gravenes plantefelt. 

Stell av gravene er for mange kjære plikter, for andre bare plikter. Atter andre har kjøpt seg fri ved at kirkegården steller. Men det fører i alle fall til at folk besøker kirkegårdene og i mange tilfeller blir det treffsteder med anledning til å slå av en prat med en bekjent.

Den ensomme, den sørgende og den som søker stillhet
De fleste kirkgårder har visse vakre trekk og er som regel preget av stillhet. Mange oppsøker kirkegården av den grunn og tar tid til ettertanke. I byene er kirkegårdene viktig del av grøntarealene og oppsøkes av den grunn-

Vi kjenner også til at folk oppsøker kirkegården for å treffe noen å dele sine tanker med. Mange kirkegårdsansatte kan fortelle om uforløste samtalebehov om alt fra vær og vind til sjelens inneste tanker. Men noen sørger og har behov for å være ved sine kjæres grav ofte og lenge. Kirkegården er et møtested, men ikke bare det. Noen oppsøker kirkegården for å være alene.

Helge Klingberg, tidligere kirkegårskonsulent i dep. 2003