En kraftstasjon!


Stamsund kirke kneiser på en knaus ved veien. Ord til ettertanke av vikarprest Knut Grønvik.

 

Foto av Stamsund kirke: Frode Wigum

EN KRAFTSTASJON!

Stamsund kirke kneiser på en knaus ved veien. Fra sjøsiden er den et lysende og urokkelig landemerke. Hvitmalt, bygd i plasstøpt betong, med stort og langt skip og et tårn som strekker seg skikkelig i høyden.

Kona mi og jeg stanset der på en kjøretur gjennom Lofoten i sommer.

– Den ser ut som en kraftstasjon! sa hun helt spontant.

Så ruslet vi bort til informasjonstavla og leste om dette mesterverket. En av de få nye kirkene i Norge i mellomkrigstida. Tegnet i den da så moderne funkisstilen. På riksantikvarens liste som verneverdig.

Og så det artige: Da biskop Berggrav vigslet kirka i 1937, gjorde han et poeng av at den skulle være en kraftstasjon, ikke bare i det ytre, men også i åndelig mening.

Dette poenget hadde han ikke klekket ut selv. På menighetens hjemmesider kan du lese anekdoten om drosjesjåføren som kjørte Berggrav fra hurtigrutekaia og opp til kirka.

– Nå, hvordan er dere tilfreds med den nye kirken? spurte biskopen.

– Nei, sa sjåføren, é synes ho ser meir ut som en kraftstasjon, é førr min del.

 

Nå i høst har jeg gleden av å være vikarprest nettopp her i Stamsund. Og jeg synes jeg merker det samme her som mange steder. Folk er glad i kirka si. Både de som går dit så ofte det er gudstjeneste, og de som går sjeldnere, men likevel med gode minner, stolthet og forventning.

I det gamle Israel dro folk til tempelet i Jerusalem, landets store stolthet. Og selv når de ikke kom seg dit, levde tempelet i dem:

«Hvor elskelige dine boliger er, Herre Sebaot! Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder.»

Vi er nok ikke så mange her i landet som ville uttrykt oss like inderlig om vår lokale kirke. Men likevel har kirkebygget for ganske mange noe av den samme funksjonen som tempelet den gang:

«Spurven har funnet et hjem, svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger, ved dine altere, Herre Sebaot.»

Vi har et hjem i Guds kirke. Og dit tar vi med oss barna. Vi bærer dem helt fram til døpefont og alter.

Mange opplever en kraft i Guds hus som gir dem håp og tro og livshjelp. «De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.»

Tempelet på Sion-høyden.

Stamsund kirke på knausen.

Din kirke.

En kraftstasjon!

– – –

Ettertanke, først på trykk i Vårt Land fredag 4. november 2022 –

 

til Salme 84,2–8:

Hvor elskelige dine boliger er, Herre Sebaot!

Jeg lengtet, ja, fortærtes av lengsel etter Herrens forgårder.

Nå jubler hjerte og kropp mot den levende Gud.

Spurven har funnet et hjem,

svalen har fått seg et rede hvor den kan legge sine unger,

ved dine altere, Herre Sebaot, min konge og min Gud.

Salige er de som bor i ditt hus, de skal alltid love deg.

Salige er de som har sin styrke i deg,

de som lengter etter å dra opp til tempelet.

Når de drar gjennom baka-trærnes dal,

gjør de den til et kildevell,

og høstregnet legger sin velsignelse over den.

De går fra kraft til kraft, de trer fram for Gud på Sion.

– – –

Foto av Stamsund kirke: Frode Wigum
Tekst av prest Knut Grønvik

 

 

Tilbake

Del