Allehelgensdag markeres hvert år første helg i november, og er en viktig dag for å minnes de døde.
Kirken er et sted for å sørge, savne, håpe, le, fortvile, være sinte og alt som hører med når vi minnes våre kjære som har gått bort. På allehelgensdag holdes minnegudstjenester over hele landet.
Lenger ned på denne siden kan du lese mer om minnemarkeringer for de døde, om allehelgensdag, folketro og om Halloween.
Årets allehelgensdag er søndag 6. november, og alle kirkene i Vestvågøy holder gudstjeneste.
Velkommen til gudstjenester:
- Buksnes kirke kl 11
- Hol kirke kl 11
- Stamsund kirke kl 11
- Borge kirke kl 17
- Valberg kirke kl 17
Familier som har mistet en av sine kjære dette siste året er spesielt invitert, og brev er sendt ut fra menighetene til representant for hver enkelt familie.
Stamsund kirke er åpen etter gudstjenesten, fram til kl 15
- for den som ønsker å minnes i stillhet og/eller tenne et lys.
Alle er hjertelig velkommen!
Kirken er et sted å komme til for å minnes de som har gått bort, kanskje tenne et lys, og bare være i stillhet. I gudstjenestene blir navnene på menighetens døde det siste året lest opp. Vi takker Gud for livet og fellesskapet og vi ber om hjelp i sorgen og savnet etter våre kjære.
Også for den som av andre grunner er i sorg, opplever krig, er på flukt eller sørger over tap av tilhørighet og hjemsted, kan det være fint å komme i kirken for å finne trøst og støtte.
Kanskje du kjenner noen som kan trenge en hjelpende hånd for å kunne være i kirken denne dagen?
Man kan også tenne digitale lys i tilknytning til allehelgen, på Den norske kirkes digitale bønnevegg: Tenn et lys til minne om den døde Lyset vil synes på et kart sammen med alle andre tente allehelgen-lys. Bønneveggen er alltid åpen, den er anonym og her kan man også tenne lys i ulike farger.
På kirken.no kan du lese mer om kirkens tilbud til pårørende, ved sorg og dødsfall. Førstehjelp ved sorg er utarbeidet på flere språk.
Minnemarkeringer for de døde er blant de eldste kristne skikkene. Tidligere var det martyrene, de som ble drept for sin kristentro, som ble minnet. Senere oppsto behovet for en minnedag for alle de navnløse kristne som døde. Dette ble allehelgensdag.
Les mer hos Bibelselskapet.
Mer om historien om allehelgen i Den norske kirke
Mange helgener har sin egen minnedag; i Den norske kirke feirer vi noen slike, for eksempel Olav den hellige på Olsokdagen. I tillegg til dem som ble minnet med sin egen dag, oppsto behovet for en egen minnedag for alle de navnløse kristne som gjennom sitt liv og/eller sin død hadde vist seg som forbilder. Fra slutten av 700-tallet ble denne dagen satt til 1. november og kalles allehelgensdag.
Også i de lutherske kirkene minnes vi helgenene, selv om det ikke har en så fremstående plass som i f.eks. den romersk-katolske kirke. I Den augsburgske bekjennelse står det i artikkel 21: «Om helgendyrkelsen lærer de at man kan minnes de hellige, for at vi skal etterligne deres tro og gode gjerninger, enhver etter sitt kall.»
Allehelgensdag fortsatte derfor å være en stor festdag etter reformasjonen. Fra 1770 ble den lagt til første søndagen i november. Fremdeles er den en feiring av helgenene, og den liturgiske fargen er hvit, som er festfargen. Den skal markere det kristne håpet om oppstandelsen.
En viktig minnedag for alle døde
I forbindelse med feiringen av helgenene, ble det etter hvert behov for å minnes alle kristne som er døde. I den romersk-katolske og noen andre kirker er denne markeringen lagt til 2. november, altså dagen etter allehelgensdag.
I Den norske kirke har den minnedagen mer og mer flytt sammen med Allehelgensdag. Derfor er denne dagen for mange en viktig minnedag, der de minnes sine kjære. De siste tiårene er det blitt stadig mer vanlig å tenne lys på gravene, og fleste kirker har en form for minnemarkering, enten i forbindelse med hovedgudstjenesten eller som en egen minnegudstjeneste eller annet arrangement.
Sammen blir disse to tradisjonene en markering av at kirkens fellesskap består både av de som lever i dag og de som er døde i det kristne håpet om evig liv. Det markeres blant annet når det kirken lovpriser Gud i nattverdliturgien med ordene: «din menighet i himmelen og på jorden priser ditt navn med samstemmig jubel».
Kvelden før allehelgensdag har også vært en viktig dag i folketroen. På engelsk heter allehelgensaften «All hallow’s Eve», forkortet til «Halloween». I keltisk tradisjon trodde man at på denne kvelden var skillet mellom vår verden og de døde svakere enn ellers, slik at de dødes sjeler kunne merkes.
Halloween er opprinnelig en skotsk betegnelse for allehelgensaften, altså 31. oktober. Halloween handler om uhygge og død, fordi den bygger på en gammel folketro om at de døde vender tilbake på denne kvelden for å hjemsøke de levende. Derfor er det tradisjon for å kle seg ut i fryktinngytende kostymer, samt å tenne lys i uhyggelige gresskarhoder for å skremme de dødes ånder vekk.
Fra rundt tusenårsskiftet er Halloween også blitt en folkelig, men kommersielt preget feiring i vårt land – mye etter amerikansk forbilde. Mange menigheter har også tatt opp tradisjonen og lager arrangementer for barn og ungdom.