Vi sier på gjensyn, Monica!


Ønsket om å bli prest har vært der hele livet - nå tar hun steget videre.

 

 

Monica Østeig har jobbet som trosopplæringskoordinator/menighetspedagog i kirkene på Vestvågøy, Flakstad og Moskenes i 7,5 år. Når hun nå tar permisjon for å gå inn i et nytt yrke, blir ikke jobben mindre i omfang, selv om stillingstittelen blir vesentlig kortere.

Monica begynner 1. november som kapellan i Hadsel.
Dette er første steg på veien til å bli ordinert som prest, forhåpentligvis i løpet av 2023. Parallelt med tjeneste i Hadsel vil hun gjennomføre praktikum (tilsvarende legenes turnustjeneste) via VID/KUN, og gjenoppfriske de praktiske sidene av prestegjerningen.

Monica har gått på skole i Spania og hun har studert teologi i England. Hun har også kunnskaper som vil være nyttige i religionsdialog og en utdanning i sosialt arbeid. I sosionomutdanningen fra Finnmark var det spesielt  fokus på etniske minoriteter og deres utfordringer.  Hun har derfor mye tverrfaglig kompetanse, noe Den norske kirke trenger i dagens samfunn. 

For tiden er det også to andre voksne kvinner fra Vestvågøy som forbereder seg til prestegjerningen.

 

Vi har lyst til å bli litt bedre kjent med deg, Monica, og starter med at du nevner tre ord som beskriver deg selv:
- Vitebejærlig, nysgjerrig og energisk.

 

Hvorfor vil du bli prest?
- Å bli prest handler om å si ja til en spesiell oppgave i livet, at du har en sterk indre og ytre motivasjon for akkurat den gjerningen.

"Jeg opplever å ha noe å si, noe viktig som må formidles."

Hun har alltid vært dratt i denne retningen, og som barn lekte hun ofte prest da de andre lekte mor-far-og-barn. På kristen videregående skole (med valgfag i maskin og mekk) holdt Monica av og til andakter for de andre elevene, og utforsket allerede da hva prestyrket innebærer. Etter noen år ble det teologi-studier, etterfulgt av pastorjobb for to menigheter i fire år.

"Kanskje er jeg arvelig påvirket, da morfaren min også var pastor? Da jeg vokste opp  hadde vi huskirke i peisestua hjemme.  I en liten menighet måtte alle bidra, så vi hadde ulike oppgaver i gudstjenesten, helt fra vi var små."

I tillegg til sitt personlige kall har Monica også blitt oppfordret av flere andre (både kjente og totalt ukjente) til å bli prest. Underveis har hun også hatt sine utfordringer i troen og kristenlivet, og i en periode valgte hun å være  "kirkeløs". Da ble mye tid brukt på å studere Bibelen med "nye briller", og reorientere seg i det kristne landskapet. I denne perioden var det vanskelig for Monica å dele sin tvil med andre. Hun beskriver en spesiell kveld som et vendepunkt, da hun tok en telefon til Kirkens SOS. Der opplevde hun å bli lyttet til av folk som oppriktig brydde seg, og fikk en god samtale som var til stor hjelp der og da.

"Spesielt traff ordene om å «hvile i Guds nåde» meg.  Å være stille, og la Gud få lov til å virke."

Dette ble en kontrast til hvordan hun hadde opplevd kristendommen i oppveksten, og gav et nytt perspektiv. Det handlet ikke om egne gjerninger, men om hva Gud allerede hadde gjort. Etterhvert meldte Monica seg inn i Den norske kirke, og nådeforståelsen i den Lutherske troen er spesielt sterk for henne.

Monica sin brede yrkeserfaring gjør at hun allerede kjenner en del av oppgavene hun vil komme i kontakt med i ny rolle - men det er allikevel noe helt nytt å være prest i Den norske kirke. Tidligere har hun jobbet både på aldershjem, i barnehage, som datalærer, advokatsekretær og sosionom i habiliteringstjeneste og barnevern. Det går en "rød tråd" gjennom det meste. Det handler om å være i kontakt med mennesker «fra vugge til grav», møte dem der de er i livet og å være tydelig tilstede for dem.

- Jeg har flyttet mye - også til utlandet, og jeg har bodd i flere ulike kulturer og samfunn. Som "fremmed fugl" , blant mennesker som har ulike måter å forstå og gjøre ting på, må man være villig til å tilpasse seg. Kommunikasjon er SÅ viktig, selv når man ikke snakker samme språk - ikke minst dette med kroppsspråk og alt som blir sagt uten ord.

 

Men hva liker Monica å gjøre når hun ikke er på jobb?
- Aktivitetsnivået er generelt høyt, jeg har mye energi og liker at det skjer ting. Men jeg liker også de gode samtalene eller stillheten over en kopp kaffe.
Familien betyr veldig mye for Monica. Hun er gift med Øyvind,  har en sønn på 19 år og ei voksen fosterdatter som har egen familie. Monica forteller at hun er " stolt  (beste-) mor" til to.

 

Hvorfor Lofoten?
- Jeg vokste opp i Kragerø, men har slekt fra Vågan, Narvik, Steigen, Vardø og Karasjok - så i hjertet mitt er jeg nordlending. Mannen min er fra Tromsø, men familien hans kom fra Lofoten. En stund bodde vi i Tromsø, men begge hadde et sterkt ønske om å komme "hjem" til Lofoten. Der går livet saktere enn i store byer, og man har naturen tett på.

"Jeg setter veldig stor pris på «det sakte livet» - som gir meg god tid til å puste."

 

Kan hun slappe av?
Joda, helst med en podcast, strikking eller en bok, svarer hun til det. Det blir mest faglitteratur nå for tiden, men utenom det liker hun bøker som gir litt utfordringer for det mentale. Gjerne der man åpner opp for å tenke nye tanker og få nye impulser. Hun er glad i å fotografere, og oppveksten med båt/ "hytte på sjøen" og "tang mellom tærne" har bidratt til at båtlivet står høyt i kurs. 

"Jeg kan gå på ski, hvis jeg må og øver mye. Men jeg fordrar det ikke...."

 

"Leker fortsatt med biler"
Som tidligere nevnt kom Monica i kontakt med valgfaget "bilmekk" på videregående, og etterhvert tok hun også yrkessjåførlinje med truck og kran på Melbu. Hun liker "ting som ruller". Hun og mannen deler lidenskapen for biler i kategorien "kommende klassikere"; da gjerne litt spesielle kjøretøy fra 90-tallet - som enda ikke har blitt veteraner.

"Jeg er mest opptatt av det estetiske og lyden av litt ekstra brum."

- Vi liker bilprogrammer og reiser av og til på biltreff. De fleste treffene foregår sørpå, derfor dro vi igang et  "Nordnorge-treff" for ca 5 år siden. Det har blitt en fast tradisjon etterpå, og vi får mange gjester sørfra når vi inviterer nordover. For oss handler det om å ta vare på bilhistorien for framtiden, samt det sosiale og gleden ved å kjøre bil.

 

Hva er dine største styrker i møtet med mennesker i ulike livssituasjoner?
- At jeg er i stand til å lytte og å snakke med de fleste om det aller meste. Jeg har lært at de "gode samtalene"  først og fremst handler om det å være et medmenneske. Og det er jo også en av de tingene som understrekes i det kristne budskapet!

 

Hva gleder du deg til som prest?
- Jeg gleder meg veldig til å møte ulike mennesker i alle livets situasjoner, og å være lydhør for det de har på hjertet. Til å få lov til å møte dem med Guds kjærlighet og formidle nåde – fordi det er så sterkt og stort. Jeg vil ha respekt for andres meninger og tro, samtidig som jeg formidler at kirka rommer hele mennesket – med både tro og tvil.

 

Dersom Jesus hadde levd i vår tid, hvor hadde vi funnet ham, og hva hadde han vært opptatt av?
- Han hadde gjerne vært naboen vår eller sittet ved siden av en tigger du går forbi på gata - men uten at vi hadde visst at det var ham. Han hadde vært raus! Og ikke minst ville han vært opptatt av at du skal møte deg selv og andre med nåde. Han ville snudd ting opp-ned, og vært opptatt av sosial rettferdighet og inkludering. Jesus’ budskap i Bibelen er på mange måter revolusjonært. Det gir nye verdier og prioriteringer. Det forandrer folk.

 

Helt til slutt:

  • Kaffe eller te? Ja takk, begge deler.
  • Fjell eller sjø? Helt klart sjø.
  • Finklær eller jeans? Trives best i jeans, men pynter meg gjerne ved spesielle anledninger.
  • Morrafugl eller nattugle? Nattugle. 
  • By eller landsbygd? Landsbygd.
  • Favorittårstid? Høsten er så vakker; alt blir så fargerikt, med kald og klar luft.

 

 

Takk for praten, Monica! 

Som kollegaer ønsker vi deg masse lykke til med ny tilværelse, og hilser på gjensyn!

 

 

 

 

 

 

Tilbake

Del