Norsk kirkehistorie

Kort norsk kirkehistorie

> Da kristendommen kom til Norge
> Reformasjonen
> Pietismen
> Stat-kirke
> Statskirken etter reformasjonen
> Demokratisering og kirkereformer
> Kirken under 2.verdenskrig
> Kirkereformer på 1900-tallet
> Situasjonen i dag

Da kristendommen kom til Norge


Kristendommen begynte å komme til Norge på 800-tallet, fra to retninger: fra De britiske øyer til Vestlandet og fra Tyskland og Frisland over Danmark til Østlandet. Misjonærene var munker, vikinger som var blitt omvendt til kristen tro utenlands, og biskoper som fulgte sine konger.

Kong Olav Haraldsson, som falt i slaget på Stiklestad i 1030, spilte en sentral rolle i Norges kristning. Snarere enn hans brutale forsøk på å omvende folk, kom hans død til å bli avgjørende i å vende nordmennene bort fra deres gamle, norrøne tro.


Innen utgangen av 1100-tallet var Kirken fast etablert i Norge, som i de andre nordiske land. Erkebispedømmet Nidaros omfattet nåværende Norge, deler av nåværende Sverige, Island, Grønland, Orknøyene, Færøyene, Shetlandsøyene, Hebridene og Isle of Man.

Reformasjonen

Reformasjonen kom til Norge i hovedsak som følge av den religiøse omvendelse som kong Christian III av Danmark-Norge gjennomgikk, etter mønster av mange av de nordtyske fyrster.

I 1537 fastsatte kongen den evangelisk-lutherske tro som tvillingrikenes offisielle religion.

På det tidspunkt hadde renessansens og reformasjonens idéer bare nådd en liten del av det norske samfunn.

Den lutherske reformasjon var startet noen tiår tidligere, av den tyske munken og teologen Martin Luther.

Pietismen

Fra tidlig på 1700-tallet har pietismen, en individualistisk orientert luthersk vekkelsesbevegelse som dukket opp i Tyskland rundt 1670, ført til dyptgående forandringer i norsk kirkeliv. Bevegelsen nådde landet i 1730-årene, forsvant rundt 1750 og fikk et sterkere fotfeste gjennom de evangeliske vekkelsesbevegelsene på 1800-tallet.

En av de sentrale personer i norsk pietismes andre fase var Hans Nielsen Hauge, en bondesønn fra Østfold som sent på 1700-tallet hevdet at alle hadde rett til å forkynne det kristne budskap. Ifølge datidens lovgivning var dette forbeholdt Den norske kirkes prester, som også var statlige embetsmenn.

1880-tallets pietisme kom dermed til å kombinere motstand mot et presteskap som man opplevet som lunkne i sin religiøse holdning, med en demokratisk protest mot den herskende klasse, inkludert prestene.

I Hauges spor vokste det nåværende mønster av uavhengige organisasjoner for indre og ytre misjon fram. Siden 1850-årene har de vært en sterk utfordring til personlig forpliktelse til tro og tjeneste, i kirke og samfunn.

Stat-kirke

Det var nær forbindelse mellom stat og kirke gjennom hele middelalderen, uten at maktfordelingen alltid var den samme. Til tider sto Kirken over staten, til tider var det kongen som hadde siste ordet.

Men Kirken i Norge vaklet aldri i sin tilhørighet til en sentral makt bortenfor skiftende nasjonale grenser - Kirken i Roma.

Etterhvert som den norske stat på 1300-tallet ble alvorlig svekket av Svartedauen og nedgangstider, noe som førte til dansk styre rundt år 1400, kom erkebiskopene som ønsket å bevare en nasjonal kirke i enhet med Roma, til å fremstå også som forsvarere av Norges nasjonale og kulturelle identitet.

Innføringen av lutherdommen i Danmark-Norge i 1537 brøt forbindelsene til Roma, plasserte Den norske kirke under den danske konges autoritet og forsterket Danmarks politiske kontroll over Norge.

Statskirken etter reformasjon

Ved å overta ledelsen av Kirken la kong Christian III av Danmark-Norge i 1537 grunnlaget for det statskirkesystem som ennå gjelder i Norge (og Danmark).

Innføringen av eneveldet, i 1660, fullførte overføringen av kirkelig autoritet til staten.

Selv om kongens makt gradvis ble svekket igjen, ble norske kirkesaker i de neste 200 år administrert av sentrale, regionale og lokale statlige organer som samtidig var kirkelige organer.

Biskoper, proster og prester var embetsmenn utnevnt av kongen.
Lekfolk, det vil si kongen, hans rådgivere og hans representanter, overtok noen av de roller som før hadde vært ivaretatt av kirkelige embetsmenn - fra prest til pave. Lekfolk i sin alminnelighet hadde imidlertid liten innflytelse i kirkelige saker.

Grunnloven av 1814 fastsetter at den evangelisk-lutherske tro skal være kongerikets offisielle religion.

I løpet av de neste hundre år med svensk-norsk union ble ikke Den norske kirke i særlig grad ble påvirket av Den svenske kirke.

Like etter bruddet med dansk-norske kirkemyndigheter i den felles hovedstad København ble det i stedet opprettet et eget ministerium for kirkesaker i Norges nye hovedstad Christiania (Oslo). Samtidig økte Oslo biskops betydning.

Grunnloven av 1814 var et uttrykk for de viktigste demokratiske idealer, og satte også igang en kirkelig reformprosess.

Demokratisering og kirkereformer

De første tiår etter 1814 var de viktigste kirkelige spørsmål lekfolks adgang til å forkynne og den religiøse ytringsfrihet. 

Rundt 1850 steg behovet for strukturelle forandringer innen Den norske kirke klarere fram.

Enkelte grupper som ikke hadde stort håp om at kirkereformene ville bli tilstrekkelige, valgte å gå ut av statskirken. Flertallet ble derimot oppmuntret av at Stortinget støttet et forslag om å innføre en viss grad av selvstyre for soknene. Menighetsmøter med begrenset innflytelse ble innført i 1873.

Denne utvikling førte til en bevegelse for økt medbestemmelse innen de formelle strukturer i Kirken. Uoffisielle ("frivillige") bispedømmemøter ble opprettet, og sendte fra 1873 til 1982 representanter til uoffisielle kirkelige landsmøter som møttes annethvert år.

Det var dermed to bevegelser for kirkelige reformer; en langsom offisiell og en mer utålmodig uoffisiell bevegelse.

Kirken under 2. verdenskrig

Under den tyske okkupasjon av Norge under Den andre verdenskrig var det et midlertidig brudd i forbindelsene mellom kirke og stat. Det kom etter at okkupasjonsmyndighetene i 1942 bestemte å markere nazilederen Vidkun Quislings utnevnelse til statsoverhode, med en festgudstjeneste i Nidarosdomen.

Den norske kirkes biskoper utgav da et hyrdebrev, Kirkens Grunn, der de erklærte at de ikke lenger var statlige embetsmenn - bare menighetenes åndelige hyrder. Nitti prosent av presteskapet fulgte sine biskoper, som ble internert fram til mai 1945. Et mindre antall prester ble også internert.

I det store og hele kunne imidlertid det lokale kirkeliv fortsette å fungere uten store vanskeligheter. Folk flest boikottet gudstjenester som ble forrettet av de få prester som hadde erklært seg som lojale overfor de nazistiske myndigheter.

I de vanskelige krigsårene ble det dannet nye allianser innenfor Den norske kirke.
De sentrale personer i dette var Oslo biskop, Eivind Berggrav, og de to ledere innenfor den pietistiske vekkelsesbevegelse, Ole Hallesby og Ludvig Hope. Via disse tre ble Kirken en integrert del av den nasjonale motstandsbevegelse.

Kirkereformer på 1900-tallet

De viktigste kirkereformer på 1900-tallet har vært

    * innføringen av lovfestede menighetsråd (1920),
    * opprettelsen av bispedømmeråd (1933),
    * opprettelsen av Kirkerådet (1969),
    * opprettelsen av bispedømmemøter (1984)
    * etablering av Kirkemøtet (1984).
    * Lov om den norske kirke / Gravferdsloven (1996). 

I 1981 vedtok Stortinget å opprettholde statskirkeordningen, med kongen som Kirkens konstitusjonelle overhode, samtidig som man gikk inn for å gi kirkelige organer økt selvstyre.

Bispemøtet, som hadde vært et offisielt organ siden 1934, ble lovfestet i 1984. Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, som ble opprettet av Bispemøtet i 1971, ble samtidig lagt under Kirkemøtet.

En Kirkens lærenemnd ble opprettet i 1987.

Siden 1989 blir menighetsprester, som siden 1660 har vært utnevnt av kongen, igjen ansatt av kirkelige organer - bispedømmerådene.

Et Samisk kirkeråd, med ansvar for å følge opp Den norske kirkes betjening av de samiske befolkningsgrupper ble etablert i 1992.

Situasjonen i dag

Det mer enn tusen år gamle forholdet mellom kirke og stat i Norge preges for tiden av en pragmatisk holdning.

Båndene mellom kirke og folk er sterke, men statskirkeordningen er til debatt. Stortinget og Kirkedepartementet har siden 1920-tallet delegert myndighet på flere og flere områder til kirkelige organer.

Kongen er Den norske kirkes konstitusjonelle overhode. Han utøver denne myndighet i statsråd, eller mer presist, gjennom de medlemmer av statsrådet som er døpte medlemmer av kirken.

Kirken styres dermed formelt ikke av en sekulær stat, men av et statsoverhode som er forpliktet på den evangelisk-lutherske tro, og av statsoverhodets konfesjonelt forpliktede ministre.

Lover som berører Kirken vedtas av Stortinget. Stortinget er ikke konfesjonelt forpliktet, selv om et stort flertall av representantene er døpte medlemmer av Den norske kirke.

Mens Sverige og Finland har beholdt embetet som erkebiskop (primas), og gitt det en luthersk definisjon, har et slikt embete ikke eksistert i Norge siden 1537. Som en refleks av de nære bånd mellom kirke og stat spiller biskopen i Oslo, landets hovedstad i senmiddelalderen og igjen fra 1814, en sentral rolle i norsk kirkeliv.
Biskopene velger Bispemøtets preses hvert fjerde år. Preses representerer bispekollegiet i ulike sammenhenger mellom bispemøtene og er bispekollegiets faste medlem av Kirkerådet.

Sentrale kirkelige funksjoner ivaretas av Kultur- og kirkedepartementet, Kirkemøtet, Kirkerådet, Mellomkirkelig råd, Samisk Kirkeråd og Bispemøtet.

Det økonomiske ansvar for lønninger og vedlikehold av kirkebygg deles av statlige og kommunale myndigheter. Finansiering av menighetsaktiviteter utover gudstjenester og kirkelige handlinger er i stor grad avhengig av innsamlede midler og frivillig innsats.

Til forskjell fra sin svenske og finske søsterkirke har Den norske kirke valgte lekfolk som ledere i de sentrale råd for nasjonale og internasjonale saker. (Kirkens fremste representant er dermed to valgte ledere: Bispemøtets leder og lederen i Kirkerådet.)

På alle nivåer er det nå et flertall av lekfolk i Den norske kirkes offisielle råd og møter. Det er nedlagt mye arbeid i gjensidig tilpasning av presters og lekfolks (embetets og rådsmedlemmers) roller.

Det er altså to offisielle linjer som binder sammen Den norske kirkes lokale, regionale og sentrale plan. For det første den tradisjonelle linje av ordinerte embetsbærere: Bispemøtet/biskopene - domprostene/prostene - prestene. For det andre den nyere rådsstruktur: Kirkemøtet/de sentrale råd - bispedømmemøtene /bispedømmerådene - menighetsmøtene/menighetsrådene.