Facebook
 
#kirkapåvestvågøy
 

 

Bryllup

Begravelse 

Du er her: Kirker > Stamsund kirke


Stamsund kirke

Stamsund kirke

Les mer om menigheten her.


Historikk:

1930 tallet med nye initiativ
Etter at Steine kapell ble tatt av stormen den 28. januar 1905 var området uten kirke en periode. Men den 2. november 1930 ble det avholdt menighetsmøte i Fiskarheimen (som tjente som interimskirke), ledet av sogneprest Halvdan Thun. Kort tid etter kom arbeidskomiteen sammen på Svartholt skole og valgte Henrik Yttervik til formann og Olav Lund til sekretær.


Astrid Johansen - enken etter Ingvald Johansen, Myklevik, tilbydde gratis tomt, og Lofoten Kjemiske Fabrikker, som Ingvald Johansen hadde eid og drevet, stilte 5.000 kroner til disposisjon for utsmykning. H. M. Hulaas på folkemunne kalt «Gammel Hulaas» i Storjord tilbydde også gratis tomt noe senere. Kirkekomiteen besluttet 5. juli 1931 at kirken skulle plasseres der den i dag står, og at den skulle oppføres i jernbetong. Den 2. august etter endt gudstjeneste holdt man menighetsmøte på Fiskarheimen med over 200 mennesker til stede. Man takket ja til tilbudet fra Astrid Johansen, bestemte at kirken skulle bygges i jernbetong, og at den skulle romme ca. 500 mennesker. Nå var det kommet fortgang i saken. 22. august ble det holdt fellesmøte, som rettet en enstemming henvendelse til Hol herredstyre om at det snarest ble bygget kirke i Østre Hol. Formannskapet hadde møte 6. september 1931, der arkitekt S. Brænne, Oslo, var til stede. Arkitektens krav på 6.000 kroner (for tegninger) og 200 kroner for dekning av reiseutgifter ble av herredstyret skåret ned til henholdsvis 5.000 og 200 kroner. Kommunene nedsatte følgende byggekomite: Henrik Yttervik (form.), Leif Johansen, og Julius Larsen (Sennesvik).


Arkitekt Brænne laget to ulike utkast - det ene med flatt tak, og det andre med 45 graders helling på taket. Det billigste alternativet beløp seg til ca. 82.000 kroner, dermed hadde man spart ca. 12.000 kroner på å bygge med flatt tak.


Den 7. juni 1933 kunne ordføreren M. J. Waldahl sende den formelle søknad til Kongen. Kommunen tok et lån på kr. 40.000, som Kirkekassen skulle betale renter og avdrag på.


Etter råd fra arkitekten godtok herredstyret anbudet fra firmaet Gros & Hunstad og ingeniør Næss, Bodø.


Anbudet lød på kr. 85.879,50. Dette var egentlig en utgift som kommunen fant i største laget, men stor arbeidsløshet ble den avgjørende begrunnelse for at man besluttet å sette arbeidet i gang. Da ordfører og varaordfører endelig skrev under kontrakten med entrepenøren, hadde man greid å få summen ned i kr. 82.300,00.


Den 6. desember 1933 kunne stiftsdireksjonen meddele at det den 13. oktober ved kongelig resolusjon var gitt tillatelse til oppføring av kirken. Planleggingsarbeidet hadde tatt ca. tre år, og det kan man ikke si er urimelig lang tid når man tar i betraktning alle formaliteter som skulle bringes i orden. Planeringsarbeidet og annet grunnarbeid begynte høsten 1931, og fortsatte høsten 1932, og selve byggearbeidene startet i 1933 om høsten. Når man i den grad forserte arbeidet slik, før Kongens endelige godkjennelse, så er svaret skrikende arbeidsløshet, som delvis hang sammen med feilslått lofotfiske i flere år.

Kirken bygges

Da forskalings  og støypearbeidene tok til, var det vel å merke uten alle de tekniske hjelpemidler som i dag er blitt selvsagt. All betong ble blandet for hånd, og hvert materialstykke ble fraktet i høyden på veltrenede, men kanskje ømme skuldre.

De fremste fagfolkene kom fra Bodø, vi nevner navn som Schjelstad, Berby, Mo, ingeniør Næss, Alfred Nilsson og Willy Gros. Schjelstad var formann og var på plassen hele tiden. Ingeniør Næss var regelmessig på besøk, og fulgte meget nøye med at arbeidet ble utført etter hans egne tegninger. Alfred Nilsson var ansvarlig for rørleggerarbeidet, og Willy Gross var murer. Bodøfolkene var innkvartert hos Petter Lång på Helle. Byggematerialene ble transportert til plassen av Petter Lång. Axel Braseth (i Kråkli) kjørte støypesand fra Skifjordfjæra til Hellehaugen. Av menn fra Stamsund som var heldige å få arbeid kan vi nevne Olav Åsheim, Harald Sørensen, Edvin Frantzen, Ragnvald og Erling Frantzen, Gustav Jensen, Hjalmar Slydahl, Edv. Odden, Arnold og Karl Haugan, Kornelius Lorentzen, Magnus Pettersen og Hilmar Svendgård, Gunvald Jensen (Ure), Arnt Grav og Ingvar Nilsen (Sennesvik), Nikolai Amundsen (Berg), Karl Larsen (Moa), Ragnvald Johansen (Skaftnes), Einar Olsen (Petvik), Bernhard Larsen (Fygle), Hagbart Hansen og Bernhard Nilsen (Holsdal). Siden dette var nødsarbeid, fikk de fleste ikke arbeide mer enn fire uker. Fra Sennesvik kom formannen for forskalingsarbeidet, den sagnomsuste bygningsformann, Einar Hansen (f.1894), som sluttet i faget da han var 78 år! Med seg i sitt snekkerlag hadde han Olaf Olsen og Georg Olsen, og disse bodde i Helle gården mens arbeidet pågikk.

Einar Hansen arbeidet mange år i Stamsund hos J. M. Johansen, og ellers rundt i landsdelen, men kirka på Helle var det største bygg han til dags dato hadde arbeidet på. Så sier han selv. Arbeidet skred sakte men sikkert frem ut over høsten, og man var forskånet for avbrekk eller uhell av noen art, forteller Hansen. Under arbeidet kom fotograf Fagerbach og tok bilder av arbeidsgjengen. En meget dramatisk situasjon oppstod da støypearbeidene var ferdige og ingeniør Næss stod og betraktet kirken på avstand. Da så han at tårnet hadder seget ut på grunn av for hard støyping. Mens ingeniøren sto alvorlig og betraktet nede på bakken, klatret byggeformannen opp med meisel og klubbe, krøkte foten rundt korset, hengte seg ut over tårnet og meislet betong til ingeniøren var fornøyd.

Råbygget ble ferdig senhøstes 1934, med innsatte dører og vinduer. Bygningsfolkene advarte forresten ekspertene mot vinduer av jern, men uten å vinne frem. Nå skulle det gå nesten to år før kirken skulle stå ferdig malt og klar til å bli innvit. Malerarbeidet ble avsluttet i september 1936, og de som var med på det, var Petter, Asbjørn og Olaf Busch (den første som formann), Olav Sivertsen og Henry Hansen. Alle fra Stamsund eller Hol.

Utsmykning og montering av orgel

At Stamsund kirke fikk den utsmykning som den gjorde, må egentlig sies å bero på en tilfeldighet. Under en reise sørover kom byggekomiteens formann, Henrik Yttervik, ved en tilfeldighet til å få se arbeider av treskjæreren Andreas Nilsskog fra Drevja. Etter å ha samrådd seg med arkitekten ble man enige om at Nilsskog skulle levere altertavle, fire apostler, en due og kristusfigur. For dette skulle treskjæreren ha 1.520 kroner - et beløp herredsstyret høynet med hundre kroner.

I 1936 var orgelbygger Jørgensen (i firmaet J. H. Jørgensen, Oslo) i Stamsund og monterte et 16 stemmers orgel i barokkstil. Orgelet er pneumatisk, dvs. at all overføring skjer ved hjelp av luft, noe som organister fra tid til annen opplever som en svakhet i motsetning til mekaniske orgler. Orgelet er gjort i gode materialer og holder håndverksmessig høy kvalitet. Instrumentet må i dag sies å være i relativt brukbar stand. Et minus er det at alt unntatt spillepulten er innebygd og skjult. Hilbert Salomonsen, Leknes, laget kirkebenkene, Jakob Vassbotn laget alterbord, korskranke, døpefont, nummertavle og bekledning av prekestol.

Kirken vigsles tirsdag 13. juli 1937

Kirken ble vigslet en strålende sommerdag, som samtidig ble biskop Eivind Berggravs avskjed med Lofoten etter å ha vært biskop i Hålogaland siden 1928. Byggekomiteens formann, Henrik Yttervik, overleverte kirken til ordfører Ole J. Lauvdal, som igjen overleverte den til Svenn Gustav Anderssen, som var formann i Hol menighetsråd. Anderssen kunne deretter overrekke nøklene til sogneprest Halvdan Thun. Foruten Thun medvirket følgende prester under innvielsen: Sogneprest Håskoll, Flakstad, sogneprest Hans Søvik, Borge, sogneprest Rudolf Tønder, Gimsøy, sogneprest Sefland, Værøy, hjelpeprest Jens Berling, Svolvær, prost Skjeseth, Vågan. Et blandakor fra Stamsund under ledelse av lærer Klæboe sang under innvielsen. Innvielsen av kirken med alt tilbehør ble naturligvis foretatt av biskop Berggrav, som forøvrig hadde vært i Stamsund flere ganger under byggingen. Ifølge vitner var det inderlighet og henførelse over biskopens tale denne dagen. Berggrav takket spesielt arkitekt Sigmun Brænne og orgelbygger Jørgensen, begge fra Oslo, som var til stede under innvielsen. Dette ble biskop Berggravs siste embetshandling før han forlot Hålogaland. Under sitt opphold i Stamsund uttalte han at dette var den mest strålende kirkeinnvielse han i sitt liv hadde vært med på, og at kirken i Stamsund var blant de vakreste han hadde innviet. Berggrav hadde med dette innviet den første kirken nord for Trondheim som var utstyrt med komplett kremasjonsanlegg. Krematoriet ble forøvrig tatt i bruk i 1939 og driften ble avviklet fra 1.1.2003.

Om noen skulle undre seg over hvorfor kirken ble innviet på en tirsdag, så er svaret ganske enkelt at datoen passet godt for biskopen, som nettopp hadde vært i Flakstad og skulle videre til Tromsø hvor han skulle møte kirkestatsråden. Ifølge Kirkekassens regnskap pr. 1/1 37 kostet kirken inkl. maling, benker og korutstyr kr. 104.179,03.

Avduking av minnesteinen ved Stamsund

Kirkesøndag den 13. oktober 1946 kunne pastor Bjarne Pollan foreta den nøyaktige avduking av bautasteinen over de tolv menneskene, de fleste unge, fra Hol, som mistet livet under siste krig. En ildsjel i dette arbeidet var - som så mange ganger før og siden - Edvard Odden, og søndag 13. oktober kunne han overrekke bautaen til Hol kommune, som var representert ved varaordføreren Karl Haugan.

Steinkolossen i granitt er hogd ut av fjellet like ved kirken, og med megen møye og besvær transportert til kirka på slede trukket av Vagles sterkeste lastebil. Kolossen veide ikke mindre enn 15 tonn og målte over seks meter i lengde.

Under avdukingen deltok Stamsund Hornmusikk og sangkoret «Havdur» fra Valberg. Dagmar Blix leste sin egen prolog. Foruten pastor Pollan deltok hjelpeprest Øystein Honningdal. (I sin oversikt over Stamsund Transportarbeiderforenings historie (1983) gir Einar Fyhn en fyldig og god beretning om bautasteinen og dens «historie».

Minnekvad for dei falne i Hol
Ved avdukinga den 13/10 1946, av Dagmar Blix

Denne minnestein skal være
våre falnes siste ære.
Han skal framtids slekter vise -
kanskje gjennom tusen år -
at her midt i krig og krise
rettlaus tid i hard kår -
nordmenn knytte truskapsbandet.
Viljesterk som vardevakt
stod mot tyranni og makt
høgreist rettsinn, sanningspakt
våpenlaus til vern om landet.

Denne bauta er en takk
meir varig enn dikt og snakk.
Ein takk frå kvar som stunda
så sårt mot fridoms dag,
som gruva og som grunda
og såg med sorg vårt flag.
Flaget vårt med Kristi kross,
det som mane kan og minne,
det som kveikte og som styrka oss,
då det mørkast var i sinnet.

Må ei våre hjarto banke?
Må ei gråten sprenge på?
Alt det gode i vår tanke,
kjærleik varm i hjartekrå
ber vi fram på denne måten
til dei kjær, unge landsmenn,
dei som seig i kav med båten,
dei som fall for falske ransmenn.
For vår fridom livet gav dei,
for vårt land dei ofra seg.
Aldri må vi gløyme av dei
som gjekk støtt på farleg veg.

Ein gong dei med runde kinn
sat på kjærleg moderarm,
gjekk her heime ut og inn,
leika seg i stova varm.
No er desse minne kjære
fagre perler i vår tanke,
dei vil gjennom sorga bere  
lyse for oss - reine blanke.

Denne hjartegode gjenta
smilande og finsk og glad,  
bråe døden henne henta.
Desse gilde, staute gutar,
fostra her ved fjord og nutar,  
derpå vide ville hav
fann dei seg så våt ei grav
midt i fagre ungdoms sumar.
No vi fletter minneblomster
til ein krans om våre døde.

Kan vi løne att med rente
tankane som heim dei sendte?
Våre kjære falne kjente
nok at hjarta åtte røter  
djupe røter i den jord
som er trødd av far og mor,
fjell som barneauga såg,
fjorden som i solglans låg.
Sjå, her finnest andre skatter
enn av perler, sølv og gull.
Men i kvardags ståk og stull
sjeldan vi det fullt ut fattar.

Der det er ofra tårer og blod
soga seier at noko skal gro,
noiko godt - ei framtid så ven og god.
Så gjev vi kvarandre handa på det
at svik må aldri vårt Noreg finne,
det skjemmer landet, det sulkar sinnet.
Det gode skal sigre i krig som i fred.

Framfor krossen i vårt heilage flag
og minnetom dei døde - i dag
vi lover at nordmenn skal stå i lag
til vern om rettstankens trygge anker,
til vern om fridommens ideal,
om menneskeretten, om fredens tankar.
Ein usynleg skatt som kan oss kalle
og sveise oss saman alle - alle
nordmenn på øy, på strand og i dal.
 

Et rikt musikkliv

Helt siden kirken ble innviet har korsangen hatt en fremskutt plass i kirkens liv. Den har alltid vært til god hjelp både for kirkesangen og kirkemusikken. Når ny liturgi eller ny salmebok skulle tas i bruk, har korsangen vært til uvurderlig hjelp for både organist og menighetssang.

Kirkens første organist, Olav Lund, ledet et sangkor i Stamsund, som fra tid til annen deltok under gudstjenesten. På våren 1937 ble Stamsund mannskor stiftet, og høsten samme år var det duket for korets første opptreden i Stamsund kirke.

Senere skulle det bli mange opptredener, særlig etter 1961, da koret gjenoppstod under ledelse av Steinar Risjord, som siden den gang har ledet mannskoret til det i 1985 ble slått sammen med Stamsund damekor og fikk navnet Stamsund sangkor. Stamsund damekor (stiftet 1977) og Stamsund kirkekor (stiftet 1964) under ledelse av Jan Eidissen var viktige innslag i kirkens musikkliv gjennom flere år. Flere sangkvelder er blitt avholdt i tidens løp med deltakelse av de nevnte kor, pluss mange andre som har gjestet Stamsund kirke, bl.a. i forbindelse med sangerstevner.

Av organister som har holdt konserter kan vi nevne Geburg Åsland, Ingolf Nilsen og Kolbjorn Valberg. Sistnevnte gav flere konserter før krigen, noen ganger sammen med Gimsøypresten Rudolf Tønder som sang. Ivar Ruud holdt hel konsert alene mens han fungerte som prest i Stamsund.

Av de enda mer lysende navn på norsk musikkhimmel kan vi nevne pianisten Mary Barrat Due og sangerinnenn Kirsten Flagstad, som begge har gitt konsert i Stamsund kirke. Det samme har også St. Johannesguttene.


Ny stilling og ny sogneinndeling

I 1957 (under Harald Helbergs tjenestetid) ble hjelpepreststillingen i Buksnes omgjort til kallskapellanembete. Kapellanen skulle bo i Hol og ha Hol som sitt spesielle område. Kapellanen fikk leilighet i Myklevik hovedgård, som ble restaurert i 1962 av Hol kommune. Hele bygningen ble da tatt til prestegård. Prestekontoret, som i 1954 hadde flyttet inn i kirkens sakristi, ble nå flyttet til prestgården. Dette skjedde mens Normann Stad var kallskapellan. 11969 ble det vedtatt i statsråd (17. januar) å skille Hol sogn ut fra Buksnes prestegjeld og Valberg ut fra Borge. De to nye sognene kom til å utgjøre Stamsund prestegjeld. Asbjørn Reknes var den første sogneprest i Stamsund prestegjeld.


Etterkrigstid og vedlikeholdsproblemer

Det skulle som kjent ikke gå mange år fra innvielsen til krigen brøt ut, og folk flest fikk problemer å stri med som var både uvante og ubehagelige. I et brev som Leif Johansen og Henrik Yttervik skrev i 1963, sa de at kirken ikke hadde vært vedlikeholdt siden den ble bygd og til 1950. Men det betyr ikke at man ikke hadde sett og erfart mangler og feil. Så tidlig som i 1942 vedtok menighetsrådet visse reparasjoner av dører og vinduer, noe som neppe ble utført, etter det vi har grunn til å tro. Pastor Honningdal påpekte diverse feil i skriftlig henvendelse til menighetsråd, og kirketjener Peder Selnes truet med å si opp sin stilling hvis ikke varmeanlegget ble reparert. Det var i 1945. I et brev fra 1957 skrev sogneprest Mørch i Buksnes at Stamsund kirke var i «elendig forfatning», og at kirken ikke hadde vært i bruk på flere år på grunn av dette.

Mange har sikkert gjort seg tanker om hva som kunne ha vært gjort galt siden det relativt raskt oppstod mange problemer. Her skal vi ikke prøve å skifte sol og vind mellom partene, vi skal bare peke på et par forhold som kan ha hatt betydning. For det første ser det ikke ut som om at støypesanden ble kontrollert, og manuell betongblanding kan gi dårlig resultat hvis det ikke utføres omhyggelig. Hva selve byggekontrollen med dette arbeidet angår, så oppnevnte Hol herred ingeniør Rolf T. Børresen, Stamsund 2. juli 1934, men da var allerede store deler av støypearbeidet utført.

Gjennom store deler av 60 årene foregikk en lang og møysommelig vandring gjennom kirkelige og politiske organer. Arkitekt Kirsten Wleiigel Knutsson og ingeniør C. Knutssøn, Bodø, deltok på en større befaring høsten 1961. Noe av det første man ble opptatt av, var vinduene, som hadde lekket i mange år. Snekkerne, som i 1934 hadde advart mot konstruksjonen, hadde kanskje vært inne på tanker som det hadde lønt seg å lytte til. Kort tid før kirkejubiléet 2. juli 1967 var vinduer skiftet ut, men smårutene var nå erstattet med hele glass. Etter henstilling fra biskop Wisloff ble det kort etterpå satt rammer på innsiden, slik at utseende ble mer overensstemmende med kirkens opprinnelige stil. Til jubileet hadde man gått over taket og fått det tettet, kirken ble malt - det sørget Asbjørn Busch og hans malere for. Arkitekt Kirsten Wleügel var antatt av kommunen som fargekonsulent, men allikevel gikk oppdraget til Bodø maleren Oscar Bodøgaard, som laget sitt eget fargeforslag, som forøvrig avvek svært lite fra arkitektens forslag. Til nevnte jubileum hadde man store planer når det gjaldt å beslå tak og vegger med akustiske plater. Arkitekten hadde innhentet ekspertise på området og gjort ferdig forslag, men økonomien gjorde at planene ble lagt på is, hvor de siden har ligget. 80 årene ble tiden for relativt store reparasjoner av tårnvegger og tak. En uheldig løsning fra begynnelsen av var dørene i tre oppe i tårnet, som ved et uhell (?) hadde kommet til å gå inn i tårnet, med den følge at vannet strømmet inn og gikk over til is når temperaturen sank tilstrekkelig lavt.


«Peiskvelden» og urnelunden

Når vi har tillatt oss å slå sammen «Peiskvelden» og urnelunden, så skyldes det det ene forhold at begge kom i stand mens Normann Stad var prest i Stamsund. Kort etter hans tiltredelse startet han en ungdomsklubb som holdt til i gymnastikksalen på Åsen. Da lokalene på Åsen viste seg både trange og uhensiktsmessige, fikk presten den ide at man skulle forsøke å pusse opp og ta i bruk lokaler i tilknytning til kirken. Arbeidet ble stort sett utført takket være god dugnadsånd. «Peiskvelden» feiret i 1986 sitt 25 års jubileum.

Urnelunden i Stamsund ble bygd etter planer utarbeidet av fylkesarkitekt Oddlaug Brunvoll, Bodø. Urnelunden ble til virkelighet på kort tid, uten nevneverdige hindringer. For fullstendighetens skyld skal bare nevnes at den første som bragte spørsmålet på bane, var Bergljot Johansen. Det skjedde på et møte i Hol menighetsråd i 1948. Urnelunden ble vigslet av Normann Stad Alle helgens søndag, 4. november 1962.

Jubileum og visitaser

Søndag 2. juli feiret man kirkens 30 års jubileum med biskop H. E. Wisløff som hovedgjest. Vestvågøy kommune inviterte til kommunal middag på Fiskarheimen, der nærmere et tredvetalls gjester var til stede. Etter korrespondansen å dømme ser det ut som om kallskapellan Odd Haugen hadde håp om en ny messehagel som skulle være på plass til jubileet, men dette måtte nok finne sted uten den nye messehagelen, som ikke ble bestilt før om våren 1968, fra England, og da etter noe endrede tegninger. I 1982 ble det forresten kjøpt inn en messehagel i fiolett, en farge som til da hadde manglet i messeklærne. For den samme pengegaven ble det også kjøpt inn prestestolklede.

     Foruten Eivind Berggrav har disse biskopene holdt visitas i Stamsund: Wollert Krohn Hanssen (1946 og 1955), H. E. Wisløff (1961 og 1967), Bjarne O, Weider (1974), og Fredrik Grønningsæter (1984).

Tross mange viderverdigheter når det gjelder det tekniske, så er folket glad i sin kirke, og sangkor synes kirken er god å synge i. I dag er kirken i relativt god stand, men ingen later til å føle seg trygg på at ikke større problemer skal kunne oppstå. Men som kjent skal man ikke ta sorgene på forskudd. Vi vil avslutte disse historiske betraktningene med en liten anekdote som skal ha oppstått en gang en av stedets drosjesjåfører skulle kjøre biskop Berggrav opp til kirken. Da man nærmet seg kirken, kom det fra biskopen:
- Nå, hvordan er dere tilfreds med den nye kirken? - Nei, sa sjåføren é synes ho ser meir ut som en kraftstasjon, é førr min del.

  Kraftstasjon ja, kom det kjapt fra den snartenkte biskop det er jo nettopp kraftstasjon den er, jo!

Prestebolig

Den gamle «Prestegården» i Myklevik ser i dag ut omtrent som den så ut da den ble oppført i slutten av forrige århundre. Tilbygget på baksiden ble bygd av Ingvald Johansen, som brukte dette til kontor. Carl Magnus Johansen kjøpte huset i 1890; det var hans hustru Ida Maries farsgård. I 1910 overdro Ida Marie Johansen (den gang enke) Myklevik gården til sin sønn Ingvald Johansen. Han benyttet huset til bolig, kontor, laboratorium og   en tid   mineralvannfabrikk. Ingvald og Astrid Johansen var barnløse, og Ingvalds brorsønn, Arnold Johansen, arvet gården, inntil han solgte den til Hol kommune i 1939.

Hovedbygningen på gården ble bygd i sveitserstil, og må lenge antas å ha vært det mest storslåtte bolighus i mils om­krets. Den første presten som bodde i «prestegården», var Harald Helberg, og omtrent fra den tiden har huset på folkemunne gått under navnet «prestegården». Sogneprest Eikrem var den siste presten som bodde der.

    Da Harold Holtermann begynte som sogneprest, fikk flyttet han inn i en kommunal bolig i Naustveien i Stamsund. I 1999, fire år før Harold flyttet fra Stamsund, ble den nye, flotte presteboligen i Justadbakken bygd.


Utsmykking av våpenhuset i Stamsund kirke

Det første rommet en kommer inn i ved kirkebesøk i Stamsund, var tidligere et tomt rom. De hvite veggene hadde en fin struktur, men ellers talte våpenhuset sitt tause språk. I dette rommet skulle en kunne møtes med et varmt velkommen, og idet en forlot kirken, få en god hilsen med seg.

Kunstneren Johs. Røde, Ramberg, ble i jubileumsåret 1987 gitt i oppdrag å utsmykke våpenhuset. Han fikk i oppgave å lage 2 hovedarbeider i farget glass og stål, og i tillegg 2 lampetter. Det ene hovedarbeidet har motiv fra det gamle testamente der Gud oppretter pakt med Noa med regnbuen som tegn. Det andre hovedarbeidet har som utgangspunkt Jesu lignelse om Guds rike, som er likt det lille sennepskornet som vokser opp til et stort tre.

Begge hovedarbeidene har en bredde på ca 2 m og er belyst fra baksiden.

Lampemotivet

  Vårt liv er en reise. Skipet - båten - har vår kristne kirke brukt som symbol på dette opp gjennom tidene. Vi er i båten tilkjennegitt med tre former som forestiller mennesker. Båtformen jeg har valgt skulle vi alle være fortrolig med   slik vi alle skulle være fortrolig med vårt eget gudshus - kirka. Her skal vi kunne hente lys, næring - og «reiseglede». Dette selv om livsseilasen til sine tider fortoner seg vanskelig når båten stamper i bølger.

  Fisken er også et gammelt kristent symbol   brukt av de første kristne i tider med forfølgelser. Fisken kunne risses inn som tegn til andre trossøsken. Fisk på gresk - bokstav for bokstav - blir: Jesus Kristus Guds Sønn Frelser. Og dette finner vi omtalt hos våre fire evangelister.

På dette trosgrunnlaget står vår kirke.

(Johs Røde)


Prester i Stamsund

Halvdan Thun (Thun var sogneprest i Buksnes 1928 52) 1937-1952
Før og under krigen utførte disse prestene tjeneste ved Stamsund kirke: Stiftskapellan Erling Haugen, stiftskapellan Carl Torp, stiftskapellan Asbjørn Larsen, pastor Bjarne Pollan, pastor Anton Jervell Bøckman.
Øystein Honningdal (hjelpeprest i Buksnes, ungdomsprest i Lofoten) 1942-1948
Harald Tollefsen (Hjelpeprest (personalkapellan) i Buksnes) 1949-1953
Reidar Mørch (Mørch var i samme tidsrom sogneprest i Buksnes) 1952-1965
Einar Martinsen (hjelpeprest i Buksnes) 1953-1956
Harald Helberg (hjelpeprest og kallskapellan i Buksnes) 1956-1960
(Hjelpepreststillingen i Buksnes ble 1957 omgjort til kallskapellani)
Arne Normann Stad (kallskapellan i Buksnes) 1960-1965
Rolv Beisvåg (Beisvåg var sogneprest i Buksens 1965-71) 1965-1969
Jakob Brekke (vikar) 1965-1966
Odd Haugen (kallskapellan i Buksnes og Stamsund) 1966-1968
Asbjørn Bjarne Reknes (sogneprest i det nyopprettede Stamsund prestegjeld) 1969-1976
Ivar Ruud (vikar) 1976-1977
Knut Are Aston Eikrem (sogneprest i Stamsund) 1977-1982
Trygve Knutsen (vikar) 1982-1983
Harold Holtermann (sogneprest i Stamsund) 1983­-2003
Uffe Kronborg (sogneprest i Stamsund og Valberg) 2003-2009
Jan Sahl (vikar) 2010 -2011
Aud Meaas Sigurdsen (sogneprest i Stamsund og Valberg) 2011 - 2015

Kirketjenere i Stamsund kirke 1937-1987

Gustav Jensen 1938-1946
John Jensen (assistent da faren ble arrestert i 1941) 1941-1942
Magnus Høyen 1946-1948
Alf Johansen 1948-1949
(ingen ansatt) 1949-1949
Peder Selnes 1949-1955
Gunnar Svendsgård 1955-1956
Arne Frantzen 1957-1962
Asbjørn Johansen 1962-1985
Gunnar Svendgård (assistent) 1963-1985
Inge Lauritzen  1985-

Kremører

Kornehus Lorentzen 1941-1944
Leif O. Fjelde (assistent) 1941-1945
Olav J. Hansen 1941-1962
Leif O. Fjelde 1944-1962
Asbjørn Johansen 1962-1985
Inge Lauritzen 1985­-

Gravere

Arnt Nilsen 1937-1945
Julius Johnsen 1945-1960
Gunvald Vinje 1961-1962
Asbjørn Johansen 1962-1985
Inge Lauritzen 1985-1985
Geir Inge Winther 1986-

Klokkere

Olav Lund 1938-1944
Olav Sivertsen og Ragnvald Rolandsen ansatt som medhjelpere 1938
Olav Sivertsen 1958-1978
Jens Farstad 1979-1985
Jens Gunnar Farstad 1986-


Kirkemusikere

Olav Lund 1938-1944
Helga Egerdahl 1947-1949
Marie Tollefsen 1949-1953
Berit Sjølie Martinsen 1954-1956
Øystein K. Kartfjord 1956-1958
Steinar Risjord 1958-2001 (fast vikar til 2006)
Elin Brunvold 2001-2006
Ken-Gøran Mikkelsen 2006-

Menighetsrådsledere i Hol

(senere Stamsund menighetsråd fra 1954)

Svenn Gustav Anderssen 1937-1938
Olav Lund 1939-1942
Svenn Gustav Anderssen 1942-1946
Amandus Larsen 1946-1949
Arne Nygård 1950-1954
Arnoldus Blix 1954-1955
Einar Martinsen 1956-1956
Harald Helberg 1956-1959
Alf Johansen 1960-1965
Olav Sivertsen 1966-1969
Lars Rondung 1969-1970
Jens Farstad 1970-1973
Lars Rondung 1974-1977
Magda Langstrand 1978-1981
Herbjørg Risjord 1982-


Det meste av teksten er hentet fra jubileumsskriftet som ble gitt ut ved Stamsund kirkes 50-årsjubileum.

 


 

 

Et femtitalls fremmøtte trosset værmelding og dystre utsikter og møtte opp til gudstjenesten som ble holdt under åpen himmel på kirketomta. Alteret var utlånt fra rorbukapellet for anledningen. Robert Solberg spilte trekkspill til salmene.

På bildet ser vi Hanna Sveen Kristiansen som leser tekst for dagen. Både tekster, preken og salmesang var i tråd med temaet for gudstjenesten: "En kirke av levende steiner".

Vårherre velsignet gudstjenesten med oppholdsvær. Solen kikket fram mellom skyene og varmet litt under samlingen, men så snart siste tone i postludiet var spilt, begynte det å dryppe fra skyene igjen. Menigheten samlet seg til kirkekaffe i Snefrids kafe hvor Terje Waag holdt et innlegg og mimret litt om kirka og livet på Steine for 100 år siden.

Gudstjeneste på Steine
Kirkebenkene var av det harde slaget, stillasplank stablet på lecasteiner


    Bestille / Avbestille Nyhetsbrev fra http://vestvagoy.kirken.no/  

Vestvågøy kirkelige fellesråd Org. nr 977 000 734 Sentralbord: 760 56730
Postboks 203 Besøksadresse Telefax: 760 56001
8370 Leknes Storgata 23 epost: kirkeverge@vestvagoy.kirken.no

Layout, design og programmering: Lofoten Web