Facebook

#kirkapåvestvågøy

#kirkapåvestvågøy

Utleie av kirkene m.m.

Du er her: Kirker > Buksnes kirke


Buksnes kirke er et yndet foto-objekt. Sigbjørn Lauritzen er en av dem som har tatt mange bilder av kirka i ulike lysforhold. Tre av dem ser vi her:

Buksnes kirke - fotograf Sigbjørn Laur 

Sigbjoern Lauritzen

Sigbjoern Lauritzen


BUKSNES - ET GAMMELT KIRKESTED

 

I flere hundre år har Buksnes vært kirkested. Når den første kirke ble reist, nøyaktig hvor den lå og hvem som ville det slik vet vel ingen med sikkerhet i dag. Det har skjedd en gang i middelalderen, kanskje endog ikke lenge etter at kong Øystein fikk bygget et gudshus i Kabelvåg (eller Kapellvågen som stedet derfor ble kalt). Dette skjedde først på 1100-tallet. Men om dette kan vi i dag bare fabulere.

Det vi derimot vet er at i 1324 nevnes det for første gang at Buksnes er eget kirkesogn. Da må det ha stått ei kirke her. Det er sannsynlig at denne har stått nede på kirkegården, der også de senere kirker sto. Hvordan kirken var vet vi intet om, men vi kan anta at den var av tre.

Det samme mørket hviler også over resten av den eldste historie. Vi ms fram til reformasjonen (1520 - 1530) for vi får neste glimt. Og fra da av har vi mer historisk materiale.

Den siste katolske presten i Buksnes var Anders Aslaksøn. Han var prest i Nidaros domkirke og samtidig prest i Buksnes. Hans plikter var bl.a. å tilbringe en viss tid her oppe. I hans tid var prestegjeldet nokså stort. Til Lofoten prestegjeld (som Buksnes den gang het) hørte hele Vestvågøy, Flakstadøy, Moskenesøy og muligens også Værøy. Så i tillegg til hovedkirken på Buksnes hadde menigheten også annekskirker i Hol, Borge og på Flakstad. Dette skulle en mann betjene, med hovedbopel i Trondheim!

I Anders tid kom altså reformasjonen. Kongen brukte det bl.a. til å få tak i mye av kirkens jordiske gods, og lot villig de prester sitte som var villig til å administrere sine sogn etter kongens vilje. Mange gjorde dette, og også Anders. Han ble dermed den første evangeliske prest her. Hvor mye skifte dette var av mer teologisk art er ikke godt å si. På oss i dag virker det dog merkelig. Men den posisjonen en prest den gang hadde var vel en messe mindre verdt. Anders forble prest her til sin død i 1546.

Etter ham kom en serie andre prester. Navnene på disse kjenner vi, men de skal ikke gjengis her. Vi nevner bare at mot slutten av 1500-tallet var Lofoten (Buksnes) en av de fem prestegjeld i Vesterålen/Lofoten. De andre var: Værøy, Lødingen (hvortil bl.a. Gimsøy og Kabelvåg hørte), Vesterålen (Hadsel) og Andøya (Dverberg). Blant disse var Lofoten regnet for å være et godt kall. Fisket og handelen gjorde det attraktivt for prestene, men også forpliktende og arbeidskrevende.

Den eneste presten vi vil nevne er Hans 0Issøn. Han var prest fram mot 1643. Vi kjenner han ikke minst fordi kirken på Buksnes i hans tid blåste ned ikke mindre enn fire år på rad. Den siste gangen det skjedde var i 1638/39 og da var menighetskassen helt tom. Biskopen sendte derfor ut brev til de øvrige kirker i stiftet og ba disse hjelpe til.

Og innsamlingen må ha vært effektiv, for allerede i 1641 sto kirken ferdig. Dette er den eldste kirken vi har noenlunde sikre data om, fordi biskop Nannestad, som var på visitas her i 1740, har skrevet ned en kort beskrivelse av den. Av denne går det fram at kirken var en enkel korskirke av tre. Den hadde en altertavle hvor troens tre artikler og nattverdens innstiftelsesord var skrevet. Prekestolen var umalt eik, den hadde utskjærte figurer av de fire evangelister og årstallet 1658. På alteret sto bl.a. en kalk med bokstavene JHS MAIRA. Dette at jomfru Maria hadde fått sitt navn inngravert ved siden av Jesu navn kan tyde på at denne kalken var fra for reformasjonen Tenk om den var blitt bevart til vår tid!

Den gamle kirken sto (muligens) helt fram til 1802. Da var den blitt reparert fire ganger etter at storm og uvær hadde ramponert den kraftig. I 1802 var den imidlertid så dårlig at den måtte rives helt. Men mye av tømmeret var brukbart, og dette ble brukt når den nye kirka skulle bygges.

Om denne kirka vet vi ikke så mye. Det var ei langkirke av tre, som sikkert sto nede på kirkegården den og. I 1831 rapporteres det at den var i god stand, men 51 år senere, i 1882 ble også dette gudshuset ødelagt av stormen. Denne var så kraftig at kirkespiret ble revet løs og kraftig plantet i bakken. Så måtte det bygges ny kirke. Også denne var av tre. Det var ei korskirke med plass til 640 mennesker. Som det vil gå fram av bildet nedenunder hadde den et nokså ordinært utseende. Innvendig var den kledd med liggende lyst malt panel. Altertavlen var et enkelt maleri av Jesus på korset.

Buksnes kirke - 75 år

Århundreskiftet var ikke særlig godt for Buksnes menighet. Det startet med at prestegården brant ned i 1899. Flere mennesker omkom, bl.a. to av presten Arctanders barn. Og vel tre år senere ble det brann igjen. Denne gangen gjaldt det kirka.

Den 26. januar 1903 ble Buksnes kirke lagt i aske etter at et lyn hadde antent bygningen. Det gikk imidlertid ikke lenge før ny kirke var under planlegging. Allerede 6. februar 1904 ble nye tegninger godkjent. Arkitekten var Karl Norum. Og den 22. november 1905 ble det nye gudshuset innviet av biskop P. W. K. Bøckman. Med den nye kirka var det flere ting som var nytt. 

Stedet

Mens som nevnt de gamle kirkene hadde stått nede på kirkegården ble den nye kirka reist på Korshaugen. Dette skjedde nok ikke uten protester. Gammel tradisjon og vane tilsa jo noe annet. Dernest argumenterte man med at Korshaugen var mer utsatt for vær og vind.

På tross av dette ble imidlertid kirka reist på haugen. Og selv om tiden har vist at skeptikerne fikk noe rett hva angår vinden, så er vel de fleste enige i at den ligger vakkert og fritt til. En klar vinterkveld i flomlys er den et meget vakkert skue

Stilen

Men ikke bare stedet var uvant. Det var også stilen den nye kirka fikk. For hvor i all verden hadde man sett ei slik kirke før? Med drakehoder på mønespissene, med et dusin småtak og med utskjærte mannsansikter over alt innvendig.

Det sies at det var daværende sokneprest Aasen som ville at kirka skulle bygges slik. Men verken formannskap eller kommunestyre gikk med på det. Disse ønsket at kirka skulle være som den gamle, altså ei nokså ordinær hvit korskirke. Men Aasen sto på sitt, og da han som prest og ordfører reiste til Oslo for å få godkjent planene endte det med at han fikk sin vilje. Kirka skulle bygges i drakestil. Vi kan spørre: Hvor hadde han ideen fra? Hvorfor mente han at kirka skulle være slik?

Svar på det første spørsmålet er vel at han hadde sett ei tegning av arkitekt Jakob Digre, Trondheim. Der hadde han fått ideen. Men hvorfor han var begeistret for drakestilen er vel vanskelig si. Det vi imidlertid vet er at i denne tiden (omkring århundreskiftet) var en sterk nasjonalitetsfølelse blant folk. Arkeologer hadde gjort store oldtidsfunn, historikere hadde avdekket mye av Norges historie. Og landet sto i ferd med å bli lost fra unionen med Sverige. Alt dette virket i en retning: Fram for det nasjonale!

Og dette merkes også i byggekunsten. Man søkte tilbake til eldre norsk byggetradisjon og ville gjenopplive den nordiske dyreornamentikken. Dette ser vi klarest representert i stavkirkene og deres drakeskrud, og dermed ble disse kirkene et forbilde for flere bygg i Norge på denne tid. Også for kirka her hos oss.

Vi kan dermed si at det Aasen gjorde da han fikk bygget kirka i drakestil var for det første å reise et tidstypisk bygg. Det vitner om at han var våken for det som rørte seg i tiden. Og samtidig ble det et bygg som talte om båndene bakover til den eldste tid i vårt land. Etter vår mening har han dermed maktet å fange inn noe vesentlig også for kristentroen: Både våken for samtiden og samtidig bevisst på sin arv.

Når dette er sagt må det også føyes til at tiden viste at de som var urolige for den form og plassering kirka fikk, dessverre fikk rett. Vær og vind tok vitterlig mer oppe på Korshaugen. Og så lang som den ble, og uten sideskip til støtte, så skulle det litt til om stormene ikke merktes på huset. Det ble derfor nødvendig å sette opp seks stag på hver side for å støtte den opp. På tross av dette fikk bygningen nokså tidlig skavanker. Ja, allerede under byggingen ble langveggene skadet ved at de provisoriske støttene ga etter. Dessuten var kirkerommet stort og vinduene likeså, så det var vansker med å holde det varmt.

Senere har det blitt bedre. Elektrisk strøm ble lagt inn etter krigen, sa nå er kirka ikke kald lenger, selv om den kan være trekkfull. Og ved restaureringen i 1965 - 1967 ble stagene fjernet og støtter støpt inn i veggene i sidegangene.

Men fortsatt er kirka skeiv. Langveggene mot sør heller utover. Veggene er ikke tette, og takkonstruksjonen er slik at når is og snø løsner på de øvre tak knuses og løsner steinene på de nedre. Alt dette skyldes de valg som ble tatt i 1904, og det krever at vi i dag er ekstra nøye med vedlikehold og ettersyn.

Inventaret

Så vidt vi vet i dag ble ingenting av inventaret i den gamle kirken bevart. Bibler, gammelt altersølv og kirkeklokkene gikk alt sammen med under brannen. Det betyr at vi i dag har få eller ingen riktig gamle klenodier. Men selv om disse ting mangler så har vi likevel ei meget vakker kirke. Ikke minst innvendig.

Og den er rimelig godt utstyrt. Under restaureringen 1965/1967 ble altertavlen malt opp og lampetter på veggene satt inn.

Den ble også panelt innvendig med tre hvitt furupanel. Disse lyse veggene og den store høyden under taket gjør sitt til at kirkerommet virker både vennlig og lett.

Orgelet

Til 75-års jubileet ble det skrevet: Nåværende Buksnes kirke har bare hatt to orgler. Det eldste ble montert da kirken ble bygget. Det var laget av Adolf Fosnes, Trondheim, og hadde 14 stemmer. Det var et godt orgel og det gjorde sin tjeneste helt fram til 1968. Da var det så slitt at det måtte skiftes ut, og vi fikk det vi har nå. Dette er på 21 stemmer og er levert av Vestlandske Orgelfabrikk. Da dette ble bygget kunne man benytte en del av de gamle stemmene fra det tidligere orgelet. Pr. i dag er orgelet etter domorganistens mening og rapport i behov for en større reparasjon. Vi håper at dette vil bli gjort i nærmeste framtid.

I 1997 ble det imidlertid innviet et helt nytt orgel i Buksnes kirke, et stort og kraftfullt instrument.


    Bestille / Avbestille Nyhetsbrev fra http://vestvagoy.kirken.no/  

Vestvågøy kirkelige fellesråd Org. nr 977 000 734 Sentralbord: 760 56730
Postboks 203 Besøksadresse Telefax: 760 56001
8370 Leknes Storgata 23 epost: kirkeverge@vestvagoy.kirken.no

Layout, design og programmering: Lofoten Web